– Hvor mye skal en dele av sin historie?

Det kan være like godt å dele sin sårbarhet, som det kan være tøft – noe Dina Elvehaug erfarte da hun fortalte om hvordan det var å miste noen i selvmord. 

Tekst: Dina Elvehaug og Hanna Blisten

– Jeg var ganske positiv til å utføre dette oppdraget med en gang, men etter å ha innsett at jeg skulle stå foran ukjente mennesker og fortelle min historie, kom nervene litt mer trengende på, sier Dina Elvehaug. 

Forespørsel fra kriseteam

Tidligere i høst spurte kriseteamet i Honningsvåg om hun kunne tenke seg å holde forord for dokumentarfilmen "Livet går faktisk videre", og representere Unge LEVE, som står bak filmen. Som selv etterlatt ved selvmord, var hun bekymret for hva hun skulle fortelle til forsamlingen.

– Hvor mye skal en dele av sin historie i en slik situasjon? Kommer jeg til å knekke sammen og begynne å gråte? Kommer jeg til å være for opptatt av å fortelle det jeg har å si, og ikke virke lei meg nok?  Skal jeg vise mine indre følelser, for å få frem en mer effektfull tale? 

Dina Elvehaug mener at det å være etterlatt ved selvmord
verken er noe å skamme seg over eller skjule for andre.
Foto: Privat

Skjult sorg

Dette var noen å spørsmålene Elvehaug satt med, mens hun vurderte forespørselen fra kriseteamet. Det var en stund siden sist hun hadde pratet om det som skjedde, både for andre og seg selv, og syntes derfor det var vanskelig å sette seg inn i den evigvarende og godt skjulte sorgen igjen. Men så snart hun tok tak i det, kom ordene helt naturlig ned på papiret.

"Følelsen av å stå foran 40 ukjente mennesker og fortelle noe så personlig om deg selv, føltes befriende"

Et ferdig skrevet forord var i boks uten at sorgen tok helt over, og Elvehaug var fast bestemt på å utføre dette oppdraget. Før hun holdt selve forordet, øvde hun seg på sine nærmeste. 


– Første gangen var den tyngste. Jeg var overrasket over meg selv at etter å ha lest tre setninger knakk jeg bare sammen. Jeg klarte ikke å lese mer. Det hadde gått helt fint å skrive det, men det var tydeligvis en stund siden jeg hadde sørget, og kroppen reagerte naturlig på sorgen. Jeg tror det var et godt valg å lese det først foran mennesker jeg kjenner, for under premieren klarte jeg å gjennomføre det tydelig med et personlig preg. Følelsen av å stå foran 40 ukjente mennesker og fortelle noe så personlig om deg selv, føltes befriende, forteller Elvehaug. 

Et helt normalt menneske

For henne var det viktig å få frem at selv om hun er etterlatt ved selvmord, er hun faktisk et helt normalt menneske som kan leve like godt som alle andre. I etterkant kom det flere mennesker bort og takket for det hun hadde gjort.

– Det var først da jeg skjønte at jeg faktisk hadde delt min historie. Det ga meg en god følelse innvendig, for jeg følte jeg ga av meg selv slik at andre fikk håp. Fra min erfaring fikk jeg mer respekt og frihetsfølelse til meg selv. Jeg godtok i større grad at dette er min historie, og det verken er noe å skamme seg over eller skjule for andre. Men som sagt, noe skal være privat og det er opp til en selv. Siden jeg fikk en mulighet, grep jeg sjansen, utførte handlingen og det endte med en minnerik erfaring, avslutter Elvehaug.