Å finne noe meningsfullt i noe meningsløst

– Mitt møte med Unge LEVE

Skrevet av: Margrete Schwars Kanstad, nå styremedlem i Unge LEVE

Margrete Schwarz Kanstad

Selv forsøkte jeg å skyve tilbake, skyve uroen vekk – jeg gikk turer, var aktiv, fant på ting med venner, trente – men som en igle ville den ikke slippe taket. Så møtte jeg Unge LEVE.

I september i fjor var jeg rastløs.

Jeg blir det på den tiden av året, og jeg glemmer hvert år hvorfor. Jeg sov dårlig, var utålmodig med alt jeg gjorde og hadde en uro i kroppen jeg ikke ble kvitt. Jeg hadde kjent uroen snike seg innpå en stund, og nå hadde den brukt flere dager på å bygge seg opp i kroppen min. Den tok større plass for hver dag som gikk og den skjøv andre ting til side.

Storebror Magnus

Det var ikke før 25. september at det slo meg, som det gjør hvert år. 

Det var Magnus sin bursdag. Storebroren min, som det nå var over 10 år siden at han hadde tatt sitt eget liv, skulle feiret dagen han ble født. Storebroren min, som jeg snart har levd like lenge uten som med. Storebroren min, som jeg savner og som jeg skulle ønske fortsatt var her.

Uroen har jeg kjent hvert år på minnedager som blant annet bursdagen hans, men den har blitt mer håndterbar og enklere å akseptere ettersom tiden har gått. Selv om jeg aldri hadde trodd at det skulle kunne skje den gang, så har ikke bare livet, men også jeg kommet meg videre. Bare at denne gangen, på denne bursdagen, var uroen større enn jeg kan huske at den noen gang har vært.

Jeg var fortvilet, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre – men jeg visste at jeg måtte gjøre noe.

Jeg husker tanken som slo meg, at jeg ikke bare kan sitte her år etter år - å vite at broren min tok livet sitt, men at det var forgjeves. Jo, det var forgjeves. Det hadde ingen mening – det er ingen mening i at noen tar sitt eget liv. Men jeg bestemte meg for at noe mening måtte jeg finne i hans død – om det så var at jeg måtte lage meningen selv.

Møtte åpenhet og raushet – Marthe og Christoffer

Det var da jeg kontaktet Unge LEVE. I utgangspunktet tenkte jeg at de sikkert ikke hadde bruk for meg, men håpet at jeg kunne bidra med noe. Og det var det jeg spurte om. Svaret tikket inn samme dag. Åpenhet og raushet møtte meg. Selvsagt kunne jeg bidra.

Etter hvert møtte jeg Christoffer og Marthe, som begge arbeider i Unge LEVE. Vi snakket om Leve og vi snakket om livet. Jeg hadde aldri møtt dem før, men det var noe som gjorde at skuldrene senket seg og jeg kunne være meg selv. Hadde jeg ikke vært meg selv tidligere? Kanskje ikke. For ingen andre har vel egentlig noen gang forstått.

Så kom øyeblikket, hvor uroen forsvant, hvor rastløsheten i kroppen ble borte – på en uteplass, over en pils ble vi tre plutselig helt stille. Det var fortsatt musikk, latter, høylydte mennesker, men det var likevel helt stille – som om det bare var oss tre.

Vil gi trygghet og aksept

Vi var inne i en boble. Vi trengte ikke si noe, det var en form for forståelse og aksept som jeg aldri har kjent før. Jeg følte en ro jeg ikke har følt på mange år. Disse menneskene forstod meg – uten at jeg trengte å si ett eneste ord. De bare visste. Og det var ok.

Det var da jeg forstod at jeg endelig hadde funnet et fora hvor jeg kunne bidra – kanskje til og med utgjøre en forskjell. Jeg ønsker å møte andre som har mistet noen i selvmord og gi dem den tryggheten og askepten som jeg selv opplevde å få denne kvelden i Tromsø. 

Broren min vil jeg aldri få tilbake, men dette kan jeg gjøre.

Så takk til Unge LEVE for at dere har gitt meg denne gaven. Nå vil jeg gi den videre til andre som trenger det.