Foto: Magnus Stivi
Selv om livet ikke alltid er som i en Tom Hanks-film, går det likevel videre. Det vil Else Kåss Furuseth formidle på Litteraturhuset i Oslo 8. september.
– Å snakke om selvmord er blitt sett på som tabu. Jeg kan forstå det, fordi det er en så uforståelig og irrasjonell handling. Det er ingenting som blir verre av å snakke om det. Målet er alltid å gjøre livet mindre vanskelig, sier Else Kåss Furuseth.
Tirsdag 8. september vil hun være på Litteraturhuset i Oslo, i forbindelse med arrangementet ”Stopp selvmord – selvmordsforebygging angår oss alle”, som vi arrangerer i samarbeid med Olafs Minnefond, Røde Kors, Røde Kors Ungdom og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF).
Mistet mammaen og broren til selvmord
Else har selv mistet både mammaen og broren sin til selvmord. Det har tent en gnist i henne om å bidra til økt åpenhet rundt et vanskelig tema – noe hun også vil uttrykke i Litteraturhuset.– Selv om livet ikke alltid er som filmene til Tom Hanks, hvor det går bra til slutt, håper jeg å formidle en form for håp. Jeg vil gjerne bidra med åpenhet rundt en vanskelig tematikk. Det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere overfor dem som står midt i det. Det jeg ønsker å si er at så lenge du finnes, kan du ikke gjøre noe feil, forteller hun.
Bursdag i Dijon
At hun selv er etterlatt ved selvmord, har bidratt til at det alltid vil være ett spørsmål som aldri blir besvart – men det har på en annen side gitt henne svaret på noe annet.– Jeg har dem med meg hver dag. Jeg hadde en veldig fin barndom tross mammas bortgang. Alle rundt overøste både meg og familien med kjærlighet. Siden jeg er veldig glad i Dijon-sennep, fikk jeg for eksempel lov til å feire bursdagen min i Dijon i Frankrike. Men det eneste jeg ville ha svar på er hvorfor de tok livet sitt. Det vet jeg at jeg ikke kan få. Men jeg vet heldigvis at det går an å leve videre, sier Else.
En del av statistikken
Det skjer rundt 500 selvmord årlig her i Norge – som igjen utgjør 10 000 etterlatte. Å være en del av denne statistikken skulle Else helst vært foruten, men hun synes det er fint å vite at man står sammen.– Forhåpentligvis vil dette bidra til større åpenhet og færre selvmord. Det er det vi alle ønsker oss, avslutter hun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar